Ord borte.

Long time no writing.. again. :/ Unnskyld

Jeg har tenkt litt at jeg ikke skulle skrive om hvordan jeg har det fordi ingen har interesse av å lese om det uansett og fordi det ikke er alt som trengs å deles med verden.

Jeg har også lurt på å bytte bloggadresse eller å bare bruke den anonyme bloggen min en periode.
Foreløpig blir jeg nok her. “Min Virkelighet”, det er lissom bare meg det.

Siden jeg førstens skriver kan jeg jo komme med en mini oppdatering.

Det er ikke noe nytt angående saken min, ikke en dato, ingenting. Snakket med advokaten min forrige uke, og hun har enda ikke hørt noe, hun heller. Ventetiden er lang og smertefull.

Jeg sliter maksimalt om dagene med å holde ut, med å være Lisbeth. Med å være den jeg egentlig er. Med å være sammen med folk, med å være alene. Jeg føler meg midt i mellom alt, likegyldig. Det betyr ikke noe likevel. “Åååå, er det en ny dag?” Javel. Jeg lever, jeg er ikke død. Whatever.

Jeg sårer mennesker, jeg støter dem bort. Det er overhodet ikke meningen. Det er ikke meningen å være direkte ond. Det er bare vanskelig å forholde seg til mennesker nært innpå meg akkurat nå.

Til mandag igjen skal jeg innlegges på rulleringsoppholdet mitt på DPS. Det blir sikkert greit nok. Det er forferdelig lenge til mandag, det virker faktisk veldig fjernt at det kommer en mandag. Akkurat nå holder det med å ta kvarter for kvarter.

Om dagene gjør jeg alt, alle virkemidler for å frakoble. Jeg vil ikke føle, vil ikke tenke. Det er for vondt.

Dette ble ingen mini-oppdatering, ei heller positiv. Men, det er slik det er akkurat nå.

Who do you think you are running around leaving scars!?

Who do you think you are running around leaving scars!?

Jeg har brukt nok krefter på DEG. Jeg har brukt nok TID på deg.
Du har merket meg for livet. Uansett hva jeg gjør vil jeg alltid bli minnet på DEG. Hvem tror du at DU er som kan gjøre slik mot andre mennesker egentlig!? Det er IKKE greit!

Du har ødelagt tilliten min, jeg har problemer med å stole på folk, hvem sin feil er det? DIN.

You broke me!

Nå er jeg OVER deg! Du er bare en lowlife som ikke fortjener en tanke fra meg en gang!

Farvel.

Jeg setter pris på;

Søsteren min og det gode forholdet vi har

Å få være tante og fadder til verdens nydligste Niclas Andrè

Min kjære forlovede Jan Karsten, populært kalt JK

Gode venner, sånn som skjønneste Caroline!

Amy, så klart.. Mammas jente!

Og selvfølgelig resten av familien min, særlig den andre søsteren min <3

Behandlingsapparatet setter jeg stor pris på, kanskje ikke alltid like flink til å vise det, but I do..

Det er mange ting jeg må skjønne at jeg setter pris på og ikke tar for gitt. Et ordtak sier man ikke vet hva man har før man mister det, og det er ganske sant. Jeg prøver derfor å glede meg over det jeg faktisk har. Som en ryddig leilighet og stearinlys på bordet og det faktum at jeg nettopp har vært ute og gått en lang tur med Amy <3

Ikke bra, at all!

Det har gått lang tid mellom innleggene mine i det siste. Det er ikke meningen, men jeg har bare ikke funnet inspirasjonen til å følge opp bloggen min. Jeg har hatt mere nok med å mestre dagene.. For ikke å snakke om kveldene og nettene.

Jeg har brukt destruktive mestringsmetoder, skumle mestrings måter. Jeg har havnet inn i feil mønster. Alt rundt meg tar knekken på meg. Det er drama, problemer, intriger og krangler over alt. Jeg er sliten, jeg er lei. Og jeg er drit lei av alt blir mine problemer, og jeg er lei av å gi og gi men ikke få noe tilbake. Dette ble en del frustrasjon, men jeg har mere nok med å henge med i mitt eget liv akkurat nå. Jeg vet at jeg må si det til personene det gjelder, men jeg er feig og klarer ikke. Så hva gjør jeg? Jeg lar dem slite meg ut. Det virker lenge til jeg skal inn å hvile på DPS igjen. Helt til 30. januar….

Jeg har heller ikke funnet noen leilighet til meg og Amy enda. Jeg må begynne å pakke, tenkte å begynne litt i morgen. Jeg må være ute av leiligheten min til den første, altså en halv måned til. Det er ikke lenge og jeg begynner å bli stresset i forhold til bosituasjon.

Jeg har mye å tenke på om dagene med alt annet som pågår også, så jeg forsømmer bloggen min litt. Håper jeg er tilgitt for det?

Til neste gang vi blogges, hold ut søtinger <3 Be strong <3 Keep fighting!

Prøver

Jeg prøver å formulere et innlegg, det har jeg gjort nesten den siste uken, i hvertfall de siste seks dagene! Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, hvordan jeg skal skrive ting eller hvorfor.

Jeg ser ingen vits i noenting, vet jeg skulle prøve å tenke mer positivt.. Men, i kveld sier jeg til helvete med det!

Det er sånn det står til her, håper ingen blir skuffet over sannheten.

Utskrevet!

Jeg er idag blitt utskrevet fra DPS.
Det er deilig å være utskrevet, godt jeg er frisk nok til å stå på mine egne bein igjen. Jeg har vært og sett på leiligheter idag, to stykker, ingen var aktuelle for meg og Amy :/ Håper det snart kan dukke opp noe!

Jeg er litt engstelig i kveld, det er lenge siden jeg har vært alene om natten.. Jeg sitter i sofaen, med beina oppi sofaen, Amy på siden, musikk og telys. Jeg håper dette er med å roe meg ned. Det er ikke noe som er farlig, så jeg trenger ikke å være redd. *puste* Dette går bra!

Fighter – vilje

Jeg prøver å fylle meg selv med en fighter-vilje.
Om ikke kjemper for meg selv, så kan jeg kjempe for de rundt meg. Jeg kan ikke bare gi opp, det er folk som heier på meg. Familie, venner, støtteapparatet mitt, og ikke minst dere. Jeg har en stor heiagjeng. Jeg velger å tenke mere positivt i dagene fremover. Jeg ønsker ikke å grave meg ned i søla. Jeg ønsker ikke å gjøre meg selv dårligere fordi jeg grubler sånn. Det som skjer, det skjer, det er ikke så mye annet jeg kan gjøre.

Jeg er ikke Gud, jeg kan heller ikke trylle, jeg må ta det som det er. Livet – jeg må si ja takk! Det er det jeg gjør NÅ. Just as we speak!

Ett av nyttårsforsettene er å tenke mere positivt og å ikke ta sorgene på forskudd. Dette skal jeg klare!

2. januar 2012

Idag er det blitt 2. januar i følge kalenderen min. Det er også mandag, noe som betyr psykologtime.. Kan begynne fra scratch.

Prat med behandleren:
Jeg snakket med A. som er behandleren min når jeg er innlagt på DPS. Jeg traff henne såvidt i gangen her, etter at de hadde hatt behandlingsmøte. Det ble bestemt at jeg skal utskrives til onsdag. Og at de seponerer en medisin på morgenen. Medisinseponeringen var jeg veldig for. Det blir rart å ut på onsdag, selv om det er på høy tid. Det er alltid sånn når man har vært innlagt noen uker. Og når man skal inn etter å ha vært ute en stund. Tar litt tid å vende seg til det.

Psykolog K:
Jeg var som nevnt innledningsvis hos psykolog K idag. I halvannen time! :O Jeg fikk forståelsen for at hun forstår meg og min smerte, vi snakket litt rundt “tuffset”. Og vi snakket litt om å ut herfra igjen. Og litt om at hun ønsker et samarbeidsmøte. Legen min, jeg, psyk.spl I.M. , henne og en fra kommunen. Alltid skummelt med sånne møter, men jeg får bare tenke på at de alle vil det beste for meg!

Ellers:
Ellers er jeg en ganske sliten sjel idag. Jeg har vært ute med kjæresten min en tur, det var fint. Jeg har holdt meg opptatt store deler av dagen, slik at jeg slipper å tenke så mye. Det har fungert bra, men nå som jeg sitter stille og rolig merker jeg at de negative tankene kommer. De sniker seg innpå, som små bakterier som vil forurense hjernen min. Hvergang jeg gjør noe for meg selv så kommer de oppslukende parasittene og forstyrrer.

Hvordan det blir å komme hjem:
Det er rart, men jeg ser faktisk litt frem til det. Jeg håper det kommer til å gå bra, jeg er som nevnt på jakt etter leilighet, og er litt stresset i forhold til det. Jeg har mindre enn en måned på å finne meg et sted å bo. Så når jeg kommer hjem blir jeg nødt til å lete enda mere aktivt etter leilighet, jeg må begynne å pakke sakene mine i leiligheten. Og jeg må holde meg opptatt og ikke sitte å gruble over alt mulig. Jeg skal legge alt det vonde på hylla en stund. Denne utviklingen er ikke noe jeg kan gjøre noe med alikevel, hvorfor da bruke all min tid på å gruble over det? Det er bortkastet.
Jeg skal antakelig begynne å jobbe i februar. Det gleder jeg meg veldig til. Tror det kan bli knallbra å få fokuset over på noe annet. Jeg skal bruke tid med venninnene mine, kjæresten min og familien. Jeg skal tro at dette her kommer til å gå bra.

Nå:
Nå skal jeg ut å ta en røyk, og deretter snakke litt med kontakten min, kanskje ta et spill. Jeg tenker også å ta en dusj og vaske klær. Så slipper jeg det med en gang jeg kommer hjem!

Ønsker dere alle en fin kveld.

Engstelig.
Det er kvelden her på DPS. Det vil si at Lisbeth blir engstelig. Redd for å sove, delvis på grunn av mareritt, men mest fordi jeg er redd for å sovne inn, som i å dø. Personalet prøver å trygge meg. Sjangsen er jo liten for at jeg skulle sovne inn i en alder av 24 år. Men, den er der!

Uvirkelighetsfølelse.
Jeg sliter veldig med en uvirkelighetsfølelse idag, det har jeg igrunnen gjort i hele dag. Jeg undrer meg over hva som er reelt og hva som er vrangforestillinger. Det med vrangforestillinger og hallusinasjoner skremmer meg. Jeg har vært tidvis noe forvirret, det virker rart og logisk på samme måte at det er flere enn meg som lever. Jeg vet jo at det finnes andre mennesker, men når jeg ser dem blir jeg i tvil om dem virkelig er der. Jeg har lyst til å pirke borti dem, bare for å sjekke. – Sjekke om dem går bort når jeg tar på dem.

Hallusinasjoner.
Jeg opplever som vanlig ting ikke andre “normale” opplever. Det lukter blod uansett hvor jeg er. Den sterke jern lukten er til stede. Jeg opplever at det er møll på rommet mitt, møll som former skremmende ting. Jeg har møllfobi, derfor de er skumle for meg! Jeg ser makabre ting, og ikke minst overgriper. Flere ganger når jeg har vært ute og røyket idag har jeg sett Han. Jeg kvekker til, men skjønner at det ikke er reelt, så er ikke heelt på bærtur!

Konklusjon.
Livet mitt er ingen dans på roser (Newsflash!). Jeg strever om dagen, og føler jeg ikke kommer noen vei. Jeg føler jeg står standby hele tiden, at ingenting nytter. Men, jeg må bare holde ut. Sannsynligvis kommer jeg til å overleve natten. Jeg skal til psykolog K i morgen, noe jeg ser frem til.

Rosebusk

Jeg føler at jeg står i midten av en rosebusk, at tornene omfavner meg der jeg står i midten. Bittersweet.. Fine roser, skrapete torner.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med noenting lenger, jeg vet heller ikke hvordan jeg skal tenke og reagere. De siste dagene når jeg ikke har blogget, da har jeg skrevet dagbok. Ikke alt kan ut på bloggen.

Jeg trenger hjelp til å finne neste steg, hjelp til å finne den rette stien. Det er ikke enkelt, man snubler og faller, jeg har definitivt falt. Nå er det på tide å reise seg igjen. Men, hvordan?